Aron kommer gående gjennom rommet. Han sklir på et bananskall og mister fotfestet. Til sin store forundring går han ikke i bakken.
Nei, han svever. Tyngdekraften må på ett eller annet vis ha blitt opphevet, tenker han, for dette er jo ikke vanlig.
Han svever og tumler rundt i lufta, mens han videre funderer....
Men hvis tyngdekrafta er opphevet så burde kanskje møblene mine, og tingene mine også begynne å sveve?
Han venter.
Men alt står på sin vandte plass.
Burde han bli nervøs nå? Kanskje ringe noen? Nei, uff, hva ville de tro dersom de kom hit og fant ham svevende rundt i rommet?
Han sparket fra på kjøkkendisken, og svevde over rommet, opp trappa og inn i bøttekottet i andre etasje. Her fant han et godt og sterkt tau.
Best å ta sine forbehold, sa han høyt til seg selv, mens han bandt tauet rundt livet. Han fyllte trillekofferten sin, med alt av tunge saker, lukket den, og bandt den fast i andre enden av tauet.
Godt og ha noe med hjul på, sa han fornøyd til seg selv, da blir det lettere å ta med.
Han gikk i gang med sine daglige gjøremål. Det var en utfordring. Det er ikke hver dag en står på kjøkkenet sitt og tar ut av oppvaskemaskinen i vektløs tilstand. Eller legger på plass klær.
Det var nå 2 timer siden Aron hadde sklidd på bananskallet. Hadde hadde utviklet ett merkverdig handicap, men han taklet det fint syns han. Ingen problem. Og før eller siden måtte det vel gå over?
Det hørtes ett smell i en bildør. Skritt i trappa. En hånd på dørhåndtaket, og døra gikk opp.
En dameskikkelse kom inn, lekker kåpe, og kashmirsjal. Lukten av parfyme bredte seg i gangen.
Der stod hans kone og så måpende på ham. Vesken hennes gikk i gulvet med ett tørt 'dunk'. Neimen, ARON! utbrøt hun. Så flink du har vært til å rydde kjøkkenet!!
Aron ble lettere forvirret, men takket pent, svevde bort og gav sin kone en klem. Velkommen hjem, kjære. Hvordan var turen?, spurte han så uanfektet som han kunne mens tankene virret rundt i hodet hans.
Han kunne se henne prate, smile, le og fortelle om alt hun hadde sett og opplevd på jentetur i Praha. Men han hørte ikke etter. Kunne hun virkelig ikke se dette merkelige, dette snodige som hadde hendt ham?
Dagen fortsatte på den vanlige måten, og hans kone gjorde ikke så mye som en antydning til å se hva som foregikk foran øynene hennes. Aron hadde med seg selv kommet frem til at det måtte være sjokket som gjorde det. At det var så vanskelig for hans kone å ta dette inn at hun skjøv det bort og latet som det ikke eksisterte. De drakk te og spiste kveldsmat sammen. Hygget seg på godt gammelt vis. Aron visste ikke helt hvordan han skulle gripe an situasjonen med sin kone, men han valgte å utsette det. I hvertfal til i morgen.
Aron får ikke sove. Han ligger halvannen meter over senga, like oppunder taket. Tauet rundt magen hans begynner virkelig å gnage, og han kjenner at det hele begynner å ta på.
Han bestemmer seg for å gå ut litt.
Ute er luften klar og stille. Bare gatelyktene ser skyggen hans der han svever bortover gatene, trekkende på en stor tung trillekoffert. Han hører bakgårdskatter lete gjennom containere, og han hører en og annen bil i det fjerne. Han hører sine egne skritt...
Nei vent. De er ikke hans. De kan ikke være hans, han svever jo halvannen meter over bakken. Noen nærmer seg, og Aron prøver så hardt han kan å tenke ut en forklaring på det hele. Hva skal han si? Hvordan skal han berolige dette mennesket som straks vil få sitt livs syn, der midt på gata en sen og stille natt?
Skrittene kommer nærmere, og han skimter en skygge komme mot seg. Han stålsetter seg, og gjør seg klar.
"Hei, Aron. Er du også ute så sent?"
Hr. Gregersen ser venlig på Aron. Han får mumlet ett beskjedent svar tilbake, noe om vinduet og at katta skulle vært kommet inn igjen.
"Ja, du vet, det blir fort kaldt på denne tida av året. Man må kle seg godt...."
Aron mistet tråden igjen. Kunne ikke Hr.Gregersen heller se at han svevde?? Denne gangen ble han nesten mer skuffet enn forfjamset.
Og slik gikk dagene. Aron foretok sine vanlige gjøremål. Han gikk i butikken, han vasket bilen, og han klippet plenen. Han kysset sin kone farvel i døren om morgenen når hun gikk på jobb, og han kysset henne når hun kom hjem. '
Han drakk øl og røkte sammen med vennene sine på pokerkveld, og han tygget tyggegummi og sprayet mot dårlig ånde på veien hjem.
Tauet rundt livet hans satte dype spor.
Sannheten var at Aron aldri hadde følt seg så alene. Bananskallet... Hvem hadde lagt det der? Og kunne denne noen ane at han skulle måtte sveve rundt i all hemmelighet? Det spilte virkelig ingen rolle, følte han. Livet hans var snudd regelrett oppned, og ingen la merke til det. Ikke engang katta, som tittet forventningsfult opp på ham og slikket seg rundt munnen, i det han helte tørrfor i matskålen dens.
Aron følte seg gjennomsiktig og maktesløs. Tauet rundt livet hans hadde gravd seg godt ned i huden, og selv ikke den hvite bandasjen han hadde lagt i mellom hjalp på den smerten og sårheten han følte.
Neste dag tok Aron på seg klærne, som vanlig. Han spiste frokost som vanlig, og pusset tennene. Han fant hagla i skjulet og dro inn til byen. Han gikk inn i byens største bank, og kom ut igjen med byens største pengesekk. Han stillte seg opp på paviljongen i parken, og byens innbyggere samlet seg rundt ham.
"SE PÅ MEG!!" ropte Aron, fortvilt. "SE HVA SOM HAR SKJEDD MEG!!"
Innbyggerne ristet stille på hodet, snudde ryggen til, og gikk. Aron skottet rundt seg, på alle menneskene som dro. Han var tidenes sensasjon, en mysterium og underverk, en mann som tilfeldigvis skled på et bananskall og aldri landet i fallet. Som en del av samfunnet, jordet til bakken gjennom ett tau og en tung trillekoffert.
Og menneskene snudde ham ryggen.
I det fjerne hørte han sirenene fra politibilene. Det blinket konstant "Kona" i displayet på mobilen hans, men han orket ikke ta den.
Han så utover byen sin. Han så på parken, på menneskene, og han så på mobilen sin. Han så nedover sin egen slitne, usynlige kropp.
Så begynte han å løsne tauet. I det han endelig greide å trekke pusten skikkelig igjen, snudde menneskene seg og så på ham. Og han svevde.
Han svevde høyere og høyere, over alle menneskene, over alle trærne og takene. Lyden fra sirenene og menneskene ble svakere og svakere.
Aron var ikke lenger ensom. Han var bare alene.
Noen uker senere, i en liten leilighet, i den samme lille byen, sitter Marianne ved frokostbordet og leser avisa. Førstesides oppslag:
"POLITIET HAR ENNÅ IKKE FUNNET SPOR AV ARON NILSEN, SOM FORSVANDT 9. SEPTEMBER"
Tro hvor han er, sier hun undrende, og skotter opp fra avisa og bort på sin mann.
Tja, sier Tore. Aron ja.... Godeste mannen. Han mistet nok rett og slett bare fotfestet en dag han...
Nei, han svever. Tyngdekraften må på ett eller annet vis ha blitt opphevet, tenker han, for dette er jo ikke vanlig.
Han svever og tumler rundt i lufta, mens han videre funderer....
Men hvis tyngdekrafta er opphevet så burde kanskje møblene mine, og tingene mine også begynne å sveve?
Han venter.
Men alt står på sin vandte plass.
Burde han bli nervøs nå? Kanskje ringe noen? Nei, uff, hva ville de tro dersom de kom hit og fant ham svevende rundt i rommet?
Han sparket fra på kjøkkendisken, og svevde over rommet, opp trappa og inn i bøttekottet i andre etasje. Her fant han et godt og sterkt tau.
Best å ta sine forbehold, sa han høyt til seg selv, mens han bandt tauet rundt livet. Han fyllte trillekofferten sin, med alt av tunge saker, lukket den, og bandt den fast i andre enden av tauet.
Godt og ha noe med hjul på, sa han fornøyd til seg selv, da blir det lettere å ta med.
Han gikk i gang med sine daglige gjøremål. Det var en utfordring. Det er ikke hver dag en står på kjøkkenet sitt og tar ut av oppvaskemaskinen i vektløs tilstand. Eller legger på plass klær.
Det var nå 2 timer siden Aron hadde sklidd på bananskallet. Hadde hadde utviklet ett merkverdig handicap, men han taklet det fint syns han. Ingen problem. Og før eller siden måtte det vel gå over?
Det hørtes ett smell i en bildør. Skritt i trappa. En hånd på dørhåndtaket, og døra gikk opp.
En dameskikkelse kom inn, lekker kåpe, og kashmirsjal. Lukten av parfyme bredte seg i gangen.
Der stod hans kone og så måpende på ham. Vesken hennes gikk i gulvet med ett tørt 'dunk'. Neimen, ARON! utbrøt hun. Så flink du har vært til å rydde kjøkkenet!!
Aron ble lettere forvirret, men takket pent, svevde bort og gav sin kone en klem. Velkommen hjem, kjære. Hvordan var turen?, spurte han så uanfektet som han kunne mens tankene virret rundt i hodet hans.
Han kunne se henne prate, smile, le og fortelle om alt hun hadde sett og opplevd på jentetur i Praha. Men han hørte ikke etter. Kunne hun virkelig ikke se dette merkelige, dette snodige som hadde hendt ham?
Dagen fortsatte på den vanlige måten, og hans kone gjorde ikke så mye som en antydning til å se hva som foregikk foran øynene hennes. Aron hadde med seg selv kommet frem til at det måtte være sjokket som gjorde det. At det var så vanskelig for hans kone å ta dette inn at hun skjøv det bort og latet som det ikke eksisterte. De drakk te og spiste kveldsmat sammen. Hygget seg på godt gammelt vis. Aron visste ikke helt hvordan han skulle gripe an situasjonen med sin kone, men han valgte å utsette det. I hvertfal til i morgen.
Aron får ikke sove. Han ligger halvannen meter over senga, like oppunder taket. Tauet rundt magen hans begynner virkelig å gnage, og han kjenner at det hele begynner å ta på.
Han bestemmer seg for å gå ut litt.
Ute er luften klar og stille. Bare gatelyktene ser skyggen hans der han svever bortover gatene, trekkende på en stor tung trillekoffert. Han hører bakgårdskatter lete gjennom containere, og han hører en og annen bil i det fjerne. Han hører sine egne skritt...
Nei vent. De er ikke hans. De kan ikke være hans, han svever jo halvannen meter over bakken. Noen nærmer seg, og Aron prøver så hardt han kan å tenke ut en forklaring på det hele. Hva skal han si? Hvordan skal han berolige dette mennesket som straks vil få sitt livs syn, der midt på gata en sen og stille natt?
Skrittene kommer nærmere, og han skimter en skygge komme mot seg. Han stålsetter seg, og gjør seg klar.
"Hei, Aron. Er du også ute så sent?"
Hr. Gregersen ser venlig på Aron. Han får mumlet ett beskjedent svar tilbake, noe om vinduet og at katta skulle vært kommet inn igjen.
"Ja, du vet, det blir fort kaldt på denne tida av året. Man må kle seg godt...."
Aron mistet tråden igjen. Kunne ikke Hr.Gregersen heller se at han svevde?? Denne gangen ble han nesten mer skuffet enn forfjamset.
Og slik gikk dagene. Aron foretok sine vanlige gjøremål. Han gikk i butikken, han vasket bilen, og han klippet plenen. Han kysset sin kone farvel i døren om morgenen når hun gikk på jobb, og han kysset henne når hun kom hjem. '
Han drakk øl og røkte sammen med vennene sine på pokerkveld, og han tygget tyggegummi og sprayet mot dårlig ånde på veien hjem.
Tauet rundt livet hans satte dype spor.
Sannheten var at Aron aldri hadde følt seg så alene. Bananskallet... Hvem hadde lagt det der? Og kunne denne noen ane at han skulle måtte sveve rundt i all hemmelighet? Det spilte virkelig ingen rolle, følte han. Livet hans var snudd regelrett oppned, og ingen la merke til det. Ikke engang katta, som tittet forventningsfult opp på ham og slikket seg rundt munnen, i det han helte tørrfor i matskålen dens.
Aron følte seg gjennomsiktig og maktesløs. Tauet rundt livet hans hadde gravd seg godt ned i huden, og selv ikke den hvite bandasjen han hadde lagt i mellom hjalp på den smerten og sårheten han følte.
Neste dag tok Aron på seg klærne, som vanlig. Han spiste frokost som vanlig, og pusset tennene. Han fant hagla i skjulet og dro inn til byen. Han gikk inn i byens største bank, og kom ut igjen med byens største pengesekk. Han stillte seg opp på paviljongen i parken, og byens innbyggere samlet seg rundt ham.
"SE PÅ MEG!!" ropte Aron, fortvilt. "SE HVA SOM HAR SKJEDD MEG!!"
Innbyggerne ristet stille på hodet, snudde ryggen til, og gikk. Aron skottet rundt seg, på alle menneskene som dro. Han var tidenes sensasjon, en mysterium og underverk, en mann som tilfeldigvis skled på et bananskall og aldri landet i fallet. Som en del av samfunnet, jordet til bakken gjennom ett tau og en tung trillekoffert.
Og menneskene snudde ham ryggen.
I det fjerne hørte han sirenene fra politibilene. Det blinket konstant "Kona" i displayet på mobilen hans, men han orket ikke ta den.
Han så utover byen sin. Han så på parken, på menneskene, og han så på mobilen sin. Han så nedover sin egen slitne, usynlige kropp.
Så begynte han å løsne tauet. I det han endelig greide å trekke pusten skikkelig igjen, snudde menneskene seg og så på ham. Og han svevde.
Han svevde høyere og høyere, over alle menneskene, over alle trærne og takene. Lyden fra sirenene og menneskene ble svakere og svakere.
Aron var ikke lenger ensom. Han var bare alene.
Noen uker senere, i en liten leilighet, i den samme lille byen, sitter Marianne ved frokostbordet og leser avisa. Førstesides oppslag:
"POLITIET HAR ENNÅ IKKE FUNNET SPOR AV ARON NILSEN, SOM FORSVANDT 9. SEPTEMBER"
Tro hvor han er, sier hun undrende, og skotter opp fra avisa og bort på sin mann.
Tja, sier Tore. Aron ja.... Godeste mannen. Han mistet nok rett og slett bare fotfestet en dag han...
Syntes jeg synd på Aron? Vet ikke. Kanskje han trengte å se seg selv fra et annet perspektiv ;-)
SvarSlett