torsdag 15. juli 2010

Bonusrunde!

Det er ikke lett å være 7 år. Vi voksne glemmer gjerne det litt for ofte. 7-åringer leker, og ler, og tøyser MASSE. Men likevel tar de gjerne både seg selv og livet fryktelig alvorlig. De har akkurat startet den første alvorlige delen av løsrivninga, de skal markere seg og de skal si ifra.


Det er nå du VIRKELIG merker at du har barn! Det er SÅ mye å ta stilling til HELE tiden. Og man blir ofte helt tullete i hodet av å måtte ta standpunkt til alle mulige slags spørsmål og forespørsler fra man står opp om morgenen til man legger seg om kvelden. Og HVORFOR kan hun ikke gå alene til butikken å handle? HVORFOR kan hun ikke få bare sjokolade på brødskiva? Og HVORFOR kan ikke hun være like lenge oppe om kvelden som oss voksne??


Livet er ikke lett.

I dag fikk vi VIRKELIG høre det!
Hun hadde løpt i stua, og løpt ned Lillesøstra som fikk vondt og begynte å skrike. Vi ble RASENDE, men siden vi jo vet at det ikke var Maria's intensjon å gjøre Alva vondt, så sendte vi henne ut av stua så vi ikke skulle begynne å kjefte, slik at vi fikk konsentrert oss om å trøste Alva i stedet.
Selv om vi forklarte dette i rolig tone, så ville ikke Maria akseptere det, og begynte å kjefte på OSS!


" Hvordan i alle dager er det dere behandler barna deres, HÆ? Jeg har ALDRI hørt om noen som behandler barna sine SÅ fælt, jeg syns dette er FRYKTELIG!"
Så marsjerer hun inn på rommet sitt og smeller med døra. Vi trøster Alva, og smiler litt til hverandre. For uansett hvordan vi vrir og vender på det så er vi begge litt stolt av å ha barn som tør å si ifra.

Plutselig går døra opp og hun kommer trampende ut.

" Pappa, VET DU hva en BONUSRUNDE er???"

Mannen sier at joda, det vet han. Men hun har tenkt nøye igjennom denne scenen og MÅ likevel forklare.

" En bonusrunde er når foreldrene behandler barna sine FRYKTELIG GRUSOMT!! Og det er akkurat det dere gjør nå. Dette er virkelig en BONUSRUNDE!!"

Og så storma hun ut på rommet sitt igjen. Og heldigvis, sier jeg bare, for da fikk hun ikke med seg den enorme latterkrampa vi ikke greide å styre oss for.

For ordens skyld snakka jeg med henne etterpå, og gjentok det jeg hadde sagt tidligere. At ingen var sinna på henne, men at vi trengte å få henne ut av situasjonen akkurat da slik at vi kunne trøste Alva. Og at vi foreldre ofte kan bli veldig sinna og lei oss når en av ungene våre får vondt, og at det da kan det ofte være slik at vi kjefter litt mye uten grunn. Og at det var derfor vi ikke ville at hun skulle være der, slik at vi skulle si ting til hverandre som vi angra på.
Det gikk bra til slutt da.

Og så får vi håpe at det ikke blir flere Bonusrunder på en stund.



Silje

3 kommentarer:

  1. Ho e nu bra skjønn den jenta da <3 Ikke alltid greit å være storesøster heller spør du mæ.... har laaang erfaring ;o) å heldigvis så går det sæ til etterhvert når man har fått snakka med dem <3
    Klem ;o)

    SvarSlett
  2. Jada. Vi går igjennom det alle sammen. Og vi som har vært storesøstre vet at det slett ikke er lett å være "førstemann ut".

    Heldigvis har hun det godt, tross noen bonusrunder her og der :D

    SvarSlett
  3. *ler*

    Bonusrunde! *fnise*

    SvarSlett