Bonusrunde!

Det er ikke lett å være 7 år. Vi voksne glemmer gjerne det litt for ofte. 7-åringer leker, og ler, og tøyser MASSE. Men likevel tar de gjerne både seg selv og livet fryktelig alvorlig. De har akkurat startet den første alvorlige delen av løsrivninga, de skal markere seg og de skal si ifra.


Det er nå du VIRKELIG merker at du har barn! Det er SÅ mye å ta stilling til HELE tiden. Og man blir ofte helt tullete i hodet av å måtte ta standpunkt til alle mulige slags spørsmål og forespørsler fra man står opp om morgenen til man legger seg om kvelden. Og HVORFOR kan hun ikke gå alene til butikken å handle? HVORFOR kan hun ikke få bare sjokolade på brødskiva? Og HVORFOR kan ikke hun være like lenge oppe om kvelden som oss voksne??


Livet er ikke lett.

I dag fikk vi VIRKELIG høre det!
Hun hadde løpt i stua, og løpt ned Lillesøstra som fikk vondt og begynte å skrike. Vi ble RASENDE, men siden vi jo vet at det ikke var Maria's intensjon å gjøre Alva vondt, så sendte vi henne ut av stua så vi ikke skulle begynne å kjefte, slik at vi fikk konsentrert oss om å trøste Alva i stedet.
Selv om vi forklarte dette i rolig tone, så ville ikke Maria akseptere det, og begynte å kjefte på OSS!


" Hvordan i alle dager er det dere behandler barna deres, HÆ? Jeg har ALDRI hørt om noen som behandler barna sine SÅ fælt, jeg syns dette er FRYKTELIG!"
Så marsjerer hun inn på rommet sitt og smeller med døra. Vi trøster Alva, og smiler litt til hverandre. For uansett hvordan vi vrir og vender på det så er vi begge litt stolt av å ha barn som tør å si ifra.

Plutselig går døra opp og hun kommer trampende ut.

" Pappa, VET DU hva en BONUSRUNDE er???"

Mannen sier at joda, det vet han. Men hun har tenkt nøye igjennom denne scenen og MÅ likevel forklare.

" En bonusrunde er når foreldrene behandler barna sine FRYKTELIG GRUSOMT!! Og det er akkurat det dere gjør nå. Dette er virkelig en BONUSRUNDE!!"

Og så storma hun ut på rommet sitt igjen. Og heldigvis, sier jeg bare, for da fikk hun ikke med seg den enorme latterkrampa vi ikke greide å styre oss for.

For ordens skyld snakka jeg med henne etterpå, og gjentok det jeg hadde sagt tidligere. At ingen var sinna på henne, men at vi trengte å få henne ut av situasjonen akkurat da slik at vi kunne trøste Alva. Og at vi foreldre ofte kan bli veldig sinna og lei oss når en av ungene våre får vondt, og at det da kan det ofte være slik at vi kjefter litt mye uten grunn. Og at det var derfor vi ikke ville at hun skulle være der, slik at vi skulle si ting til hverandre som vi angra på.
Det gikk bra til slutt da.

Og så får vi håpe at det ikke blir flere Bonusrunder på en stund.

Sier du kvit eller hvit eggeplomme??

Jeg har tre barn. Tre MEGET forskjellige barn kan man godt si, men det som kjennetegner i hvertfal de to eldste så langt er at de er et oppkomme av gode kommentarer og gullkorn!Siste nye kom fra mi eldste datter på 7,5 år.
Vi satt og spiste middag en dag. En riktig så rask "nå må vi ha mat-FORT"-middag bestående av Pytt-i-panne og stekt egg.
Ungene var sultne og de spiste fort, og ikke minst egget gikk ned på høykant.

Og plutselig utbryter eldstejenta, med lengsel i stemmen:

"Åååå æ bare ÆLSKE egg!!! Æ skulle ønske æ kunne legg dem sjøl!!"


Hun ble noe fornærma av latteren som runget rundt bordet, men lo selv godt da det gikk opp for henne hva hun hadde sagt. Hun mente jo "LAGE" dem selv ;)

Det er en smurf i oss alle!!

"Pappa, kan jeg få høre på magen din?"

Vår kjære sønn på 4 år stirrer interessert på magen til sin far der han ligger på sofaen, lett henfallende til det vi her i heimen kaller "barne-tv-narkolepsi".

"Hvorfor det?" svarer pappaen, lettere forvirra.

"Fordi jeg vil høre på Smurfen vel!"

"Smurfen?"

Jeg som sitter i stolen ved siden av spisser ørene, for her merker jeg at det er verd å følge med.

" Ja, for du vet vel at du har en smurf i magen? Det sier dem på musikken min i hvertfal. Det er Smurf i oss ALLE pappa!!"

Gutten vet tilsynelatende hva han snakker om. Her er det blodig alvor.

" Jaha" svarer far. "Hva gjør den inni magen min da??"

"Den holder hjertet ditt i gang vel! Den gjør så at det banker i vei. Du må ikke slippe den ut, pappa, da dør du."

" Ja da får jeg passe ekstra godt på da!"

" Puh, ja det var jammen godt!!"

"Dette er den BESTE dagen i mitt liv, mamma!"

Ja det sa min lille gutt til meg i dag.
Vi satt rundt middagsbordet og spiste. Far hadde laget svinebiff med fløtegratinerte poteter, saus og grønnsaker, og barna var overlykkelige!

Det må være noe rart med måten disse barna mine er skrudd sammen på. Ute på kanten av fatet ligger det nemlig en liten haug med kokte grønnsaker. Ofte hører jeg om foreldre som sliter med å få barna til å spise disse næringsrike, fargesprakende greiene, men i vårt hus er det ikke slik.

Jubelen står i taket dersom det finnes noe i denne kategorien på tallerkenen.
"Kjære mor, kan jeg være så snill å få mere brokkoli??"

Så ; I dag var altså den beste dagen i min sønns liv, der han satt fornøyd å tygget i seg lange grønne brekkbønner ved matbordet.