Barnet som ikke fantes.

Det satt et barn i en liten båt,
seilende ut i livet
Det opplevde voldsomme bølger,
kjente stormen rive

Det satt der ensom ved roret,
uten en støttende hand
Der var ingen andre båter i sikte,
og heller ikke land

Det levde på fisk og regnvann,
samlet bøtter av det som falt ned
Sov under et teppe om natten,
og drømte om et trygt sted

Et sted hvor det ble elsket,
et sted hvor det ble sett
Et sted hvor kun kjærlighet og varme gjaldt,
hvor rett skulle være rett

En dag ble vinden for voldsom,
og bølgene for brå
og båten gikk rundt der ute
hvor ingen andre så

Og barnet lå i vannet,
men det kjempet ikke stort
det å kjempe for sitt eget liv,
hadde det bestandig gjort

Og nå fremdeles ensom,
skulle det få fred
nå skulle det få hvile,
på et trygt og sikkert sted